Takk for meg!

Nå har jeg vært over en uke i Norge, så jeg skriver bare for å si at det kommer ikke flere innlegg på denne bloggen(iallefall mest sannsynlig ikke...). Takk for dere som har lest og dere som har lagt igjen inlegg.



Chau Kristine:)

Landet i hjertet mitt:)

I dag hadde jeg besøk av Nancy, ei i kirka. Hun ville at jeg skulle hjelpe henne med engelskleksa si. Og mens vi satt å arbeidet sa hun(på spansk:): "I dag er det den 3juni. Den 18 juni reiser du, ikke sant??" Ja, denne natta om to uker er min siste her i Sucre. Iallefall i denne omgangen.

Jeg burde kanskje være glad. Og jeg er litt glad og, noen ganger iallefall. Det blir kjempefint å møte mor og far og søsken og venner, spise norsk mat og sjokolade...Men akkurat for tiden er jeg mest lei meg og trist. Og tiden går bare fortere og fortere, men slik er det vel alltid når noe nærmer seg slutten.

Da jeg gråtende tok avskjed med familien for nesten et år siden i Trondheim, lærte mamma meg noe veldig fint; "Det er fint å kjenne at du savner noen, og at noen savner deg. For det betyr at du har noen som du er glad i, og at noen er glade i deg, og det skal du være glad for!" Vet ikke om det ble ordrett, men det var noe i den duren. Jeg synes det var så bra sagt. Og har tenkt på det nå, at når jeg savner de jeg har blitt kjent med her nede, så er det fordi jeg har blitt glad i de! Det hadde vært enda tristere å reise dersom jeg ikke hadde savnet noen. Det ville ha betydd at jeg ikke hadde blitt gladi noen. Det hadde vært trist det! Så egentlig skulle jeg være glad for dét i det minste....

Og i tilegg, så burde jeg bare takke for alt jeg har fått. For at jeg fikk reise hit, for at jeg har fått venner her. At jeg har sluppet å være mye syk og at ingenting har skjedd meg. Det har vært så mye mye bedre enn jeg trodde det kunne bli.

Bolivia er ikke et rikt land. Folka er så å si alltid treige. Det er helt sikkert et av de farligste landene å reise i, de har en elendig president(iallefall ifølge alle herifra), støtt og stadig er det streiker og blokkeringer. Overalt tusler det skumle hunder som plutselig løper mot deg og bjeffer. Ikke kan jeg drikke vann rett fra springen eller kaste dopapir rett i doen. Havet tok chilenerne fra de for en god del år siden, ikke har de sjokolade som i Norge. Men allikevel så er det noe med dette landet, eller dette folket som gjør at noen ganger angrer på at jeg ikke har bestilt tur-retur bilett hjem til Norge. Jeg kan ikke forklare det, men uansett hvordan dagen har vært, så bli jeg alltod glad av å være med boliser! Hvordan hadde det vært å blitt igjen...?? Et ganske interessant tankeeksperiment:)

Jeg liker egentlig ikke å skrive slike "tanke-innlegg" på bloggen. Men, det er sikkert et av de siste inleggene mine, så det får gå:) Det jeg ville si er bare at jeg tror at til tross for at jeg aldri før har følt meg så ensom før, og aldri savnet familien min så mye før som jeg har gjordt her nede. Så tror jeg ganske sikkert på at dette året har vært et av de beste i hele mitt laaange liv:) Så dersom noen tenker på å reise som ettåring til Bolivia, eller et annet land; Gjør det!! (bare pass på hvilke bager du kjøper på vei hjem igjen...hvem vet hva folk kan ha gjemt i de:)


Bolivia, landet i hjertet mitt!